I førromersk jarnalder blei skogen rydda og brent,
og det blei gjort forsøk på å dyrke bygg. Spor etter denne eldste dyrkinga blei
ikkje berre påvist i åkerreina, men i eit område på om lag 1 mål. Skogen låg
likevel tett innpå åkrane.
Dyrkingsjorda frå eldre jarnalder skil ut som svært
kolhaldig. I tillegg til at ein kan ha rota opp brannryddingslaget er det også
mogleg ein har gjødsla med kol eller praktisert busktrede. Sistnemnte inneber
at ein har latt jorda ligge brakk i nokre år, før busk og kratt blei svidd av
og dyrka på nytt i nokre år før jorda blei utarma.
Spor etter husdyrgjødsel kjem først i vikingtida
(800-1030 e.Kr), og mykje stein langs åkerreina tydar også på at åkrane har
blitt rydda. Samla ser vi konturane av ei meir intensiv driftsform. No var
landskapet elles blitt mykje åpnare, og områda kring tunåkeren var rydda og
nytta til beite. Ei alternativ tolking er at ein periodevis har lagt åkeren i
trede. Det kan også ha vore drive slått i nærleiken. Tidlegare er det både
funne sigdblad og ljåblad i gravfunn frå vikingtida på Kavli. Ljåen er av den
lange typen som ein i nyare tid nytta på innmarka.
Det er
ingenting som tyder på at jorda blei lagt brakk etter Svartedauden. På byrjinga
av 1400-talet var landskapet blitt svært åpent, og i tillegg til bygg hadde ein
byrja å dyrka kveite. Noko seinare byrja ein dessutan å dyrke rug. Bruken av
husdyrgjødsel auka også markant i mellomalderen, medan ein ikkje lengre finn
spor etter beiting og slått nær tunåkeren. Sannsynlegvis var desse aktivitetane
flytta lengre unna, kanskje også til utmarka.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar